bloodflower

en pose med kiersebærjellybelly og noen dager av livet til å skrive oppgave som ikke har de lyseste fremtidsutsikter. desverre. Paraceten står på borden og fint ved siden av ligger nazinana. blundende. oppgaven fremmer ikke det beste humøret eller livsgnisten. men det skal komme seg igjennom. saken er den , ser i, at de tre neste ukene er fyldt med sinne, fortvilelse, skråsmil, latterkikk og forergelse. 8 oppgaver skal inn, og hitill er en inn. men det går seg til, som alltid. nu er det inte flere yellybelly igjen og man underer hvordan dagen ender. jobb skal man også på , da fortvilesen siger seg opp, fordi dette er timer som kunne gjort en oppgave bedre. 

Noen dager er gått bort, med mer eller mindre innhold.  ukene har inneholt flere nyheter og mer arbeid på skolen. men dog, man har elvert inn en søknad på en narvesen butikk, og jobben er gitt bort til.. meg !  kanskje en bedre rutine i hverdagen ? nærver på godt og ondt er satt til virkeligheten, men man krysser fingrene for at alt går like lettvindt som man håper på . ellers har det blivet en del filmer, anemor skal dra, så øyne blir noget fuktige, men man gleder seg til å se ane og den lille prinsessen hun skal få.  

lei lei lei. men så går det over.

hør ham, border, også i døden.

hvilken stemme kunne vite hva som var galt, rett eller bare en feiltagelse man så inderlig ville kunne rette opp? Bortgjemt i trærne, i sprekker, under stener, under små barnelagde engeler, eller under din egen panne? er det egentig så farlig, så lenge du bare hører den? eller er det frykt som er din motstand i livet? fryktet som forteller deg du må vite hvor alt er, ellers så er det farligere enn alt ondskap i verden. men .. gud? borte. vi sier han er i himmelriket, men vi mennesker har jo vandret inn og ut av skyene som bare det uten å ha sett en sjel det. gud er kasnkje inte bare en sjel ? men likevel, det er ingen som gjemmer seg der oppe. eller er det han som er din stemme?  om man ønsker seg noe lenge nok , så kan det hende det kommer i oppfyllelese. så kanskje, bare kanskje, at det er greit for noen å ikke vite hvor stemmene er, eller hvor gud er. ønsker du lenge nok at stemmene i hodet ditt blir borte, så kasnkje de forsvinner, sammen med andre fenomener. men noe er mer virkelighetsnært enn annet. er det bedre å leve i frykt, eller må man finne ut av alt?  alt... stemmene hører du. gud er en fortelling. 

Det har da gått en tid siden sist, og flere hendelser har tatt plass i livet. fremdeles er man forlovet og hjertelykkelig, men man er flyttet til trondheim. en litt støre by med litt større menneskemangfold og kjipe ord som man må bruke litt mer tid på for å forstå. men for all del, det blir ikke et problem hele tiden, da jeg går et tegnspråkstudie, hvor vi da skal mesteparten av tiden tale ett halt annet språk, eller med andre ord, ikke tale i det hele tatt. bare være visuell. mine nærmeste naboer finnes det også mange av. mange av samme slag. de er alle ravner. bokstavelig talt. de vandrer der sammen eller alene på gressplenen , sorte og mystiske som de er. jeg har også fått mac, men er uten photoshop for nu, så krysser fingrene for at det kommer inn fortløpende. samt er menneskene i sandefjord/vestfoldområdet dypt savnet, huff. . men besøktid finnes dog. isabel har også bestått teoriprøven, endelig.

man faller ei sammen om man ei har ben.
man klapper ei i hendene om man ei har hender.
man smiler ei om man ikke har en munn.
man biter ei om man ei har tenner.

men man dreper seg selv uten våpen.

En dag forsvant, fordi den lyste opp dagen til en annen. DET kan ikke akseptere noe positivt med untak det er fra DET selv. se meg, sier en pike. men DET vender på hodet. " ikke forsvinn, du store menneske av stor betydning!", men DET vendte seg helt om og gikk sin vei mot intet. piken var alene. det var forsent, det ville ikke stoppe, den kraftige stemmen som duret i hennes hode. DET gikk sin vei, og DET er bare ett skjell uten noe indre. det indre druknet han i havet for femogtjuve år siden, men det er en annen fortelling. Skjellet vandrer der ute, som ett ekko.

har du noen gang vandret blandt fjell? DET er der og stirrer på deg. skriker du for å høre din stemme? det er DETS stemme. la han vandre i dødskyggens dal, ved siden av deg, så er du ikke alene. fryktet for å være alene dreper mange, men da kommer du bare ...

på halvveien.




sukk.

det var en gang ett tre som ikke ville være osm de andre trærne i skogen. han skilte seg ut og alle kunne se at dette var treet det var noe spesielt med. han orket inte det vanlige i skogen. alver, feer, troll og nøkken hadde aldri dukket opp slik som han hadde trodd en gang da han var ett bittelite babytre.

dagene gikk sakte, og natten ble mørk. en liten engel satte seg på hans sterkeste arm og sang for han. men det var ikke nok for det stakarslige lille treet. han ønsket en annen verde. " ta meg med til himmelen, lille venn? " engelen sa intet, og fløy sin vei.

derved en dag forsvant solen og en liten fugl pipet på en av hans mange armer. " ta meg med under dine vinger", spurte han. " det går ikke, det mp du jo forstå. se på deg selv, jeg klarer ikke vekten av deg." treet sukket videre og ventet. bare ventet.

en siste natt kom summende mot han. en flue hadde fanget hans oppmerksomhet.

fluen tokk med seg treet. og natten forsvant aldri, men hans ønske ble oppfyldt.

tanker dere vil lufte dere med.

ha.

ha.




                                                                                                                                    foto; isabel køhler






se sommerfuglen?

                                                                                                                                            (isabel køhler)




om noen farer foribi en sten, er stenen ofte ei bare en sten. det blir lettere å påvirke, eller skape forandringer for hverandre. nå har stenen blitt forbigått.  og noen er forbigående. dog, vi alle er forbigående.

om dagen var orangje, er den også gjerne rosa. og gul. en blandingsak.

ja, man skriver blogg . fordi.. hun ved siden av meg sa det var kult. er det kult? jeg vet ei . men jeg skriver jo. underbevistheten min sier det er kanskje kult. man får se hva som hender med bloggens liv.
man slakter som man sårer, man gleder ved god karma.